Hva er det kristne håp, og hva betyr det å leve som håpets folk i en urolig verden? I denne artikkelen ser vi på håpet slik det åpenbarer seg fra Jeremias til Johannes’ Åpenbaring.
Søk fred for den byen dere er bortført til, og be til Herren for den! For når den har fred, skal dere ha fred.’ For Jeg vet hvilke tanker Jeg tenker om dere’, sier Herren, ‘tanker til fred og ikke til noe ondt. Jeg vil gi dere framtid og håp. Da skal dere påkalle Meg og gå av sted og be til Meg, og Jeg skal høre på dere. Dere skal søke Meg og finne Meg, når dere søker Meg av hele deres hjerte. Jeg skal la Meg finne av dere’, sier Herren, ‘og Jeg skal føre dere tilbake fra fangenskap. Jeg skal samle dere fra alle de folkeslagene og stedene Jeg har drevet dere bort til’, sier Herren, ‘og Jeg skal føre dere tilbake til det stedet Jeg lot dere bli bortført fra.’ (Jer 29,7.11-14)
Og Jesaja sier: «Isais rotskudd skal komme, og Han som skal stå fram for å herske over hedningefolkene. På Ham skal hedningefolkene håpe.» Håpets Gud skal fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan ha overflod av håp ved Den Hellige Ånds kraft. (Rom 15,12-13)
For alt det som før ble skrevet, ble skrevet til vår lærdom, for at vi skal ha håp ved den tålmodighet og trøst som Skriftene gir. (Rom 15,4)
Siden Gud var enda mer fast bestemt på å bevise for løftets arvinger hvor uforanderlig Hans plan er, gikk Han imellom og stadfestet det med en ed, for at vi ved to uforanderlige ting, som bekrefter at det er umulig for Gud å lyve, kunne ha en sterk trøst, vi som har søkt tilflukt ved å gripe det håpet som er satt foran oss. Dette håpet har vi som et sikkert og fast anker for sjelen; et som når inn til Det indre innenfor forhenget, dit Jesus gikk som en forløper for oss, og Han er blitt Øversteprest til evig tid etter Melkisedeks ordning. (Heb 6,17-20)
Derfor, mine kjære søsken, vær faste, urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, for dere vet at deres arbeid ikke er forgjeves i Herren. (1 Kor 15,58)
Året var 605 før Kristus. Jojakim hadde blitt innsatt som konge i Juda, og Israel endte opp som en kasteball i storpolitikken. Noen år før, da den gudfryktige Josjia var konge i Juda, og etter mange års åndelig frafall igjen fikk i gang tempeltjenesten, dro Egypts Farao Neko til Karkemisj for å hjelpe Assyria i kampen mot babylonerne. Men før han kom så langt dro kong Josjia ut for å stride mot ham ved Megiddosletten.
Farao Neko sendte beskjed til judas konge om at det ikke var mot ham han ville stride, og ba ham trekke seg tilbake. Josjia hørte ikke på dette, selv om det var Gud som på denne måten ville advare ham.
Kongen ble truffet av en pil fra en av de egyptiske bueskytterne, og alvorlig såret kjørte hans menn ham tilbake til Jerusalem der han døde i år 609 f.Kr. Hele Juda og Jerusalem sørget over ham og sang klagesanger. I årene som fulgte ble det en tradisjon i Israel å synge klagesanger over den gudfryktige Josjia.
Josjias sønn Joakas ble konge etter sin far, men den 23 år gamle gutten fikk bare tre måneder på tronen. Han ble avsatt av Farao Neko, og hans bror Eljakim innsatt som ny konge. Navnet hans ble endret til Jojakim og Neko påla landet en tung skattebyrde før han dro videre til Karkemisj.
Etter en tid i byen ble han angrepet av den babylonske hærføreren Nebukadnesar. Karkemisj ble inntatt og Neko beseiret så grundig at babylonerne underla seg området helt ned til Egypts grense. Nøyaktig slik Jeremias hadde profetert om Egypt. (Jer 46,2ff)
Nebukadnesar beleiret deretter Jerusalem og Jojakim måtte legge seg under babylonerne. Da kom det il-bud fra Babylon om at Nebukadnesars far, kong Nabopolassar var død. Nå var det han som hadde arvet tronen som Nebukadesesar II
Daniel tidfester den første bortføringen til Babylon til år 605 f.Kr. Blant dem var Daniel, Hananja, Misjael og Asarja. Eller Sadrak, Mesak og Abed-Nego som ble deres babylonske navn.
Det gikk ikke lang tid før Joakim gjorde opprør mot Babylon og Nebukadnesar svarte med en invasjon og Joakim ble ført bort bundet i kobberlenker. Hans sønn, Jojakin ble innsatt som konge, og var det i tre måneder før Nebukadnesar avsatt ham og førte ham sammen med eliten av folket til Babel, deriblant Esekiel.
Sidkia ble innsatt som konge og Året var 597 f.Kr. I tider av krise og omveltninger kommer gjerne de menneskelige løsninger og utveier fram. Her kom dette gjennom en falsk profet, Hananja. Med prestene og hele folket som tilhørere spådde han at Gud innen to år ville gjøre slutt på fangenskapet og føre folket og alle gjenstander som var stjålet fra templet tilbake til Jerusalem. Og profeten Jeremias sa «Amen, måtte det skje!» Men det var før han selv adde fått et budskap fra Gud å bringe.
Hananjas spådom hørtes så riktig ut. Det som var skjedd med Juda kunne da umulig være en del av Guds plan og Guds vilje! Det er da ikke slik en kjærlighetsfull Gud er. Vi må fortest mulig få ting tilbake til det normale. Og det normale er at Juda kunne fortsette å leve som de selv ville, fortsette å synde og gjøre imot Guds vilje. Kort sagt leve som om Gud ikke fantes.
Slik resonerer man om man ikke ser at Gud også er hellig og rettferdig. Og slik tenker man om man ikke har opplevd Guds trofasthet og vet at Han aldri svikter. Selv om det er krisetider har Gud ikke mistet kontrollen. Han sitter fremdeles på tronen og sier «jeg vil ingenlunde slippe deg og ingenlunde forlate deg.»
Folket hadde syndet mot landet ved ikke å holde Guds sabbater og måttet ta konsekvensene. Nå måtte landet få nyte sine sabbater. Det ville ta 70 år.
Enda en gang, for tredje gang skulle Nebukadnesar komme mot Jerusalem. Det skjedde 586 f.Kr. Templet og bymuren ble ødelagt og en stor del av folket ble ført i eksil til Babylon.
Men før det skrev Jeremias et brev. Det ble sendt med kurer til de bortførte i Babylon og er gjengitt i kapittel 29.
Bortført, men ikke glemt av håpets Gud
Det dere opplever er en del av Guds vilje og plan. Stol på at Han har kontrollen og ikke finn på enkle svar og raske løsninger. Søk fred for den byen dere er bortført til, og be til Herren for den! For når den har fred, skal dere ha fred.’ De skulle hvile i at Gud har kontrollen når de hadde mistet kontrollen. De skulle lære å kjenne Herren på en ny måte. Tilliten skulle bli dypere og tryggere. De var bortført, men de var ikke glemt.
Gud visste hvilke tanker han tenkte om sitt folk. Det var ikke tanker til ulykke. Langt derifra! Fredstanker. Framtid og håp. Og så kommer dette fantastiske løftet: Da skal dere påkalle Meg og gå av sted og be til Meg, og Jeg skal høre på dere. Dere skal søke Meg og finne Meg, når dere søker Meg av hele deres hjerte. Jeg skal la Meg finne av dere’, sier Herren, ‘og Jeg skal føre dere tilbake fra fangenskap. Jeg skal samle dere fra alle de folkeslagene og stedene Jeg har drevet dere bort til’, sier Herren, ‘og Jeg skal føre dere tilbake til det stedet Jeg lot dere bli bortført fra.
Det er jo som et ekko av Romerne 8. Og det er ikke rart. Det er den samme Gud, den Gud hos hvem det ikke er forandring eller skiftende skygge. Vi er ikke lenger begrenset til forbildene i Den gamle pakt. Nå har Far talt til oss ved Sønnen:
For jeg er overbevist om at verken død eller liv, verken engler eller myndigheter eller makter, verken det som er nå, eller det som skal komme, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre.Rom 8,38-39
For alt det som før ble skrevet, ble skrevet til vår lærdom, for at vi skal ha håp ved den tålmodighet og trøst som Skriftene gir. (Rom 15,4)
Hele skapningens håp
Håpet får vi del i når vi tar imot frelsen i Jesus Kristus. Vi har del i håpet allerede nå men det peker fram mot det som venter oss.
Lovetvære Gud og vår Herre Jesu Kristi Far, Han som etter sin rike miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. (1 Pet 1,3)
For skapningen lengter i ivrig forventning etter åpenbaringen av Guds barn. Skapningen ble underlagt forgjengelighet, ikke frivillig, men på grunn av Ham som la den under forgjengelighet, men med håp.
For skapningen selv skal bli fridd ut fra forgjengelighetens trelldom og ført inn i herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn. Vi vet at hele skapningen stønner og sukker som i fødselsveer, helt til denne tid.
Ikke bare det, men også vi som har Åndens førstegrøde sukker med oss selv og venter med iver på barnekåret, vår kropps forløsning. For i dette håpet ble vi frelst, men et håp som blir sett, er ikke lenger noe håp. For hvorfor håper en fortsatt det en ser? Men hvis vi håper på det vi ikke ser, lengter vi etter det med utholdenhet. (Rom 8,19-25)
Det er som om han legger øret til naturen og alt det skapte, og hører stønn og sukk og fødselsveer. Skapningen er fylt av den samme lengsel som Guds barn. En lengsel etter å bli fridd ut av forgjengelighetens trelldom.
Jeg har derfor et spørsmål: Hvordan kan tanken om en framtidig hendelse, Jesu gjenkomst, som skal finne sted en eller annen gang i framtiden, gi mening for dagens mennesker, opptatt som de er av dagliglivets mange fortredeligheter? Hvordan kan det gi dem håp om en bedre framtid?
Spørsmålet er utfordrende fordi svaret involverer oss kristne. Vi representerer det håpet verden trenger. Vi er håpets folk. Vi er gjenfødt til et levende håp og i den grad håpet lever i oss vil vi kunne leve ut håpet slik at mennesker omkring oss kan få del i det samme håpet.
Det kristne håp
Det er håp for verden! Håpet har et navn. Håpet heter Jesus Kristus!
Håpet er knyttet til det evige livet vi har allerede nå. Du behøver ikke vente på Jesu gjenkomst som en historisk hendelse for å møte Jesus. Du vil møte ham ved livets slutt. Du kan få legge deg til hvile med håp. Jeg har den enkle tro at når jeg går ut av tiden, bæres jeg av engler inn til Paradis for å være med Jesus. Og for å møte mine kjære som har gått i forveien. Vi overføres fra den stridende menighet til den triumferende menighet. Men vi står i den samme protokollen: Livets bok hos Lammet!
Håpet er knyttet til at Jesus skal komme igjen. Men kommer Han én gang eller to ganger? I denne sammenheng er faktisk ikke det så viktig. Personlig forstår jeg bibelen slik at Jesus gjenkomst vil skje i to avdelinger Først kommer han for å hente sin menighet, slik han sier i Johannes 14,2-3 I Min Fars hus er det mange rom. Hvis ikke, ville Jeg ha sagt dere det. Jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Når Jeg har gått bort og gjort i stand et sted for dere, skal Jeg komme igjen og ta dere til Meg. For der Jeg er, skal også dere være. Deretter kommer han for å opprette tusenårsriket. Riket for Israel.
Håpet er knyttet til gjenkomsten: «Mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den herlighet som tilhører den store Gud og vår Frelser, Jesus Kristus.» (Tit 2,13).
Håpet er knyttet til oppstandelsen fra de døde. Allerede kong David profeterer om dette i Salme 16: «Derfor er mitt hjerte glad, og min ære fryder seg. Ja også mitt kjød skal hvile med håp. For du skal ikke forlate min sjel i dødsriket, heller ikke skal du overlate din hellige til å se fordervelse.» (Salme 16,9-10)
David talte profetisk om Jesu Kristi oppstandelse som er garantien for vår egen oppstandelse. For dette sier vi til dere med et Herrens Ord, at vi som lever og blir igjen til Herrens gjenkomst, på ingen måte skal komme i forveien for dem som er innsovnet For Herren selv skal med et rop, med en overengels røst og med Guds basun stige ned fra Himmelen. Og de døde i Kristus skal først stå opp. Deretter skal vi som lever og er igjen, bli rykket opp i skyer sammen med dem, for å møte Herren i luften. Og så skal vi alltid være med Herren. Derfor skal dere trøste hverandre med disse ord. (1 Tess 4,15–18)
Oppstandelseslegemet er knyttet til den første oppstandelse. Store deler av 1. Korinterbrev 15 omhandler hvordan det forgjengelige legemet vi har i dag, skal byttes ut med det uforgjengelige legemet vi vil få (1 Kor 15,35–54). Paulus forteller i Romerbrevet 8 hvordan hele skapningen lengter til den dagen da vår kropp skal forløses.
Når den troende dør, blir den materielle delen, kroppen, lagt i grav til oppstandelsens dag. Den immaterielle delen, sjelen og ånden går til Paradis. Vårt herlighetslegeme kommer fra Himmelen og vår sjel og ånd tar bolig i dette ved oppstandelsen og forvandlingen:
For vi vet at om vårt jordiske hus, dette teltet, brytes ned, har vi en bygning av Gud, et hus som ikke er lagd med hender, evig i Himlene. Mens vi er i dette jordiske huset, sukker og lengter vi etter å bli ikledd vår bolig som er fra Himmelen, for at vi ikke skal bli funnet nakne når vi er blitt ikledd denne. Vi som er i dette teltet, sukker mens vi er nedtynget. For vi vil ikke bli avkledd, men heller ikledd, så dette dødelige kan bli oppslukt av livet. (2 Kor 5,1–4)
Gud skapte oss som en helhet med ånd, sjel og kropp. Derfor er gjenopprettelsen etter syndefallet fullbyrdet først ved legemets oppstandelse i herlighet. Bare på den måten er døden endelig beseiret:
Når så dette forgjengelige er ikledd uforgjengelighet og dette dødelige er ikledd udødelighet, da skal det gå i oppfyllelse, det ord som er skrevet: Døden er oppslukt til seier. Død, hvor er din brodd? Dødsrike, hvor er din seier? (1 Kor 15,54–55)
Forstår vi virkelig hvor revolusjonerende evangeliet er!
Håpet er knyttet til verdens gjenfødelse. I Matteus 19,28 forteller Jesus sine disipler om sin gjenkomst i herlighet og kaller dette for gjenfødelsen. Slik jeg forstår sammenhengen snakker han om det kommende fredsriket, tusenårsriket. Jeg tolker dette som et konkret riket der Jesus selv, Davids Sønn skal sitte på Davids trone i Jerusalem. Det vil være et rike preget av rettferdighet, global fred og harmoni og der til og med dyreriket vil være som i Edens hage.
Det er bare i Åpenbaringen 20,2–7 at uttrykket tusenårsriket brukes, men læren om tusenårsriket hviler ikke bare på disse seks versene. Dersom man ikke tror at Gud fremdeles har en plan med sitt folk Israel, vil det være store deler av Det gamle testamentet man ikke kan forstå ettersom dette er knyttet et framtidig rike. Det er uoppfylte løfter i paktene Gud ga til Israel som bare kan bli oppfylt i et framtidig messiansk rike, og det er uoppfylte profetier i Det gamle testamentet om en kommende Messias, som skal regjere på Davids trone i det framtidige fredsriket.
Det er som om Gud vil si til alle oss mennesker: slik ville verden sett ut om dere hadde vært gode forvaltere. Og syndefallet ikke hadde skjedd.
Håpet er knyttet til en ny himmel og en ny jord. Gud skaper en ny himmel og en ny jord av en verden i brann: Men de himler og den jord som er nå, blir ved det samme Guds Ord spart til ilden ved tiden for de ugudelige menneskers dom og fortapelse. (2 Pet 3,7)
Men etter Hans løfte ser vi fram til nye himler og en ny jord, der rettferdighet bor. (2 Pet 3,13)
Det blir en kvalitativt ny virkelighet. Vi har nådd fullendelsen Men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, ta slutt. (1 Kor 13,10)
Guds bolig vil da være hos menneskene (21,3). Ordet som er oversatt til norsk med ‘bolig’ er på gresk [skené]. Det er det samme uttrykk som ligger bak det hebraiske shekinah og betegnet Guds synlige nærvær i form av ilden og skyen som hvilte over tabernakelet i ørkenen.
Når Johannes skriver «og de skal være Hans folk» (21,3) bruker han flertallsformen av folk, [laoi autou], for å understreke at dette gjelder alle folkeslag. Tårer, død, sorg og smerte vil være forbi. Alt er blitt nytt.
Den siste visjonen vi møter i bibelen er synet av en ny himmel og en ny jord. En nyskapt verden. «Jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte, og havet er ikke mer.»
Jesus – verdens håp.
Jesus Kristus er verdens håp! Og vi er håpets folk! Må Den Hellige Ånd gi oss og visdom til å og demonstrere håpet for menneskene omkring oss gjennom måten vi lever på!