Dommen ved den store hvite trone i Åpenbaringen 20 er en av Bibelens mest alvorlige tekster om den endelige dommen. Hva skjer ved denne dommen? Hvem blir dømt? Og finnes det håp for mennesker som aldri har hørt evangeliet? I denne artikkelen ser vi nærmere på hva Bibelen sier om den store hvite trone, Livets bok og den nye himmel og jord.
Apostelen Paulus’ møte med filosofene på Areopagos står som et mønster for kommunikasjon og et forbilde for kristen apologetikk eller trosforsvar. Med utgangspunkt i deres lengsel etter Gud og alteret med innskriften «Til en ukjent Gud», forkynner han den Gud som er Herre over himmel og jord. Han som har gjort alle folkeslag og latt dem bo over hele jorden. «I Ham er det vi lever og beveger oss og er til.»
Når Paulus forkynner for jøder, siterer han profetene. Når han forkynner for grekerne siterer han poetene: «Slik også noen av deres egne poeter har sagt; For vi er Hans slekt».
Paulus og budskapet om dommen
Han forteller om Guds nådefulle overbærenhet i tidligere generasjoner, og at han nå befaler at alle mennesker alle steder skal vende om. Han avslutter med å forkynne Jesu oppstandelse og den endelige dom. Her var det ingen kompromiss eller knefall for datidens intellektuelle elite.
Disse tidene med uvitenhet har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker, hvor de enn er, at de må vende om. For Han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet, ved Den Mannen som Han har innsatt. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde, Apg 17,30-31
Når Paulus kommer inn på oppstandelsen, blir det for mye for dem. «Vi vil høre deg tale om dette en annen gang». Men noen kommer til tro. Blant dem en av dommerne på Areopagos, Dionysios og en kvinne ved navn Damaris. Og noen andre, som det står.
Turen innom Aten, var for å ta med oss denne kraftfulle setningen fra Paulus’ tale: «For Han har fastsatt en dag da Han skal dømme verden med rettferdighet ved Den Mannen som Han har innsatt.» Han har fastsatt en dag. Han skal dømme verden. I rettferdighet. Ved den Mannen han har innsatt.
Hva betyr «Gud har båret over»?
I Åpenbaringsboken 20 og dommen ved Den store hvite trone melder et påtrengende spørsmål seg: «Hva med alle generasjoner som har levd før korset, blir de frelst, og i tilfelle hvordan? Og hva med alle etter korset som aldri har hørt evangeliet? Får de en ny mulighet til å høre evangeliet? Er det frelse å få ved Den store hvite tronen, eller er det kun dom evig fortapelse?»
Jeg har undervist en del på bibelskoler i den tredje verden. Jeg husker spesielt en opplevelse fra øya Samar på Fillipinene. Jeg underviste om endetiden og hadde kommet til Åp 20. En av studentene, en jente fra en avsides landsby var den første i sin familie som hadde hørt evangeliet og tatt imot Jesus. Da hun hørte min undervisning om «dommedag» spurte hun. «Hva med min bestemor og bestefar? De døde før evangeliet kom til vår landsby. De levde et godt liv. Skal de gå evig fortapt?»
Jeg ga henne et svar. Dette: «Det eneste jeg vet er at Gud er en rettferdig Gud og at han skal dømme verden med rettferdighet.» Mer kan man ikke si, for dette hører med i det Gud i sin visdom ikke har åpenbart for oss fullt ut. Men noe gir bibelen oss svar på. Jeg har skrevet om dette i boken min «Jesus kommer igjen.» Du finner det under kapitlet «Tidshusholdningslæren.»
Hva ligger i dette at «Gud har båret over med uvitenhetens tider?» Flere ganger berører Paulus dette temaet. I sin tale til folkene i Lystra sier han i Apg 14,16-17 Han tillot nok i tidligere tider alle folkeslag å gå sine egne veier. Ved sine velgjerninger lot han dem ikke mangle vitnesbyrd om seg. Fra himmelen sendte han dere regn og grøde i rett tid, han har gitt dere føde og fylt hjertene med glede.
I Apostlenes gjerninger 17 beskriver Paulus Guds omsorg for alle mennesker på denne måten: Han har gjort hvert folkeslag av ett blod og latt dem bo over hele jorden, og har fastsatt deres forutbestemte tider og grensene for deres bosteder, for at de skulle søke Herren i håp om at de kunne famle seg fram til Ham og finne Ham, selv om Han ikke er langt borte fra en eneste av oss
Blir mennesker frelst uten å ha hørt evangeliet?
Gud viste sin godhet mot dem slik at de ikke skulle mangle vitnesbyrd om ham. Dermed holdt også Gud dem ansvarlig for deres handlinger, som vi leser i Rom 1,19-20 For det en kan vite om Gud, ligger åpent foran dem; Gud har selv lagt det åpent fram. Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning.
I Romerbrevet 2,11-16 skriver Paulus om de som har loven og de som ikke har loven, Jødene og hedningefolkene. Han konkluderer med at det ikke er de som hører loven som blir rettferdige for Gud, men de som lever etter loven. Han sier videre at hedningefolkene som ikke har loven, av naturen gjør det loven lærer og viser dermed at lovens gjerning er skrevet i hjertene deres. På den ytterste dag vil deres samvittighet vitne sammen med tankene deres og enten anklage eller unnskylde dem – «på den dagen da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene etter mitt evangelium ved Jesus Kristus».
Dette kan umulig bety at Paulus forkynner frelse ved gjerninger. I Romerne 2,12 sier han «For alle som har syndet uten lov skal også gå fortapt uten lov, og alle som syndet i loven, skal bli dømt ved loven.» Verken for jøder eller hedninger er loven en vi til frelse. Det slås ettertrykkelig fast i Gal 3,21: «For hvis det var gitt en lov som hadde kraft til å levendegjøre, ville rettferdigheten virkelig ha kommet av loven.»
Paulus henvender seg til jøden og sier at de ikke har noe fortrinn bare fordi de har hørt loven. Også hedningefolkene som ikke har hørt loven forkynt, har lovens gjerninger skrevet i sine hjerter. Men det er ingen frelsende kunnskap. Det er heller ingen oppfyllelse av Jeremias 31,33 der profeten beskriver Den nye Pakt. Det er ikke snakk om loven skrevet i våre sinn og våre hjerter. Det er en konstatering av at hedningene av naturen vet hva som er rett og galt.
Når mennesker hører evangeliet forkynt, er uvitenhetens tider forbi. Nå stilles de på valg. Dersom de avviser de Gode Nyhetene og ikke omvender seg går de mot den evige straff.
Vi stilte spørsmålet hvordan generasjonene før Golgata kors ble frelst, og alle som levde etterpå og aldri har hørt evangeliet. Om det i det hele tatt er noen frelse å få for disse. Det eneste svaret vi kan gi med sikkerhet er at Gud er rettferdig og at han vil dømme verden med rettferdighet.
Så langt jeg har lys over Skriften er følgende klart: (1) Gud gjør ikke forskjell på folk. (2) Ingen blir frelst ved gjerninger! (3) En rettferdig dom forutsetter at man ikke dømmes for mer enn det Gud ved sitt selv-vitnesbyrd gjennom fremadskridende åpenbaring har vist menneskene. (4) Til alle tider blir mennesker rettferdiggjort av nåde ved tro. Troens faste punkt har i alle tidsaldre vært Gud, men troens innhold har variert i de ulike tidshusholdningene. (5) Jesu Kristi død og oppstandelse står midt i historien og forsoningen gjelder både for synder som før var gjort og synder som deretter blir begått.
Blodet som renset David fra hans synd er det samme blodet som renser din og min synd, Lammets blod. Blodet fra offerdyrene under Den gamle pakt kunne ikke ta bort synden. Det ga bare en seremoniell renhet. Gud bar over med syndene som før var gjort, for den tre-enige Gud hadde planen klar for hele verdens frelse.
Det er som vi kan høre ekkoet fra Abraham der han og Isak går mot landet Moria: «Gud skal selv utse seg lammet til brennofferet, min sønn.»
Da Adam og Eva etter syndefallet så på klærne Gud hadde gjort for dem, så de ikke det vi som troende i dag ser, vi som lever i lyset fra Golgata kors. De forsto bare at Gud hadde dekket deres synd og skam. Ingen av alle de som levde før Kristus, så det vi ser i dag fullt og helt, men de fikk godt vitnesbyrd for sin tro ut fra den åpenbaringen de hadde (Heb 11).
«Meg til frelse jeg intet vet, uten deg Guds Lam. Ene i din rettferdighet, skjules all min skam.» I himmelen skal vi synge Mose’ og Lammets sang. Det er sangen om frelse og utfrielse.
Dommen ved den store hvite trone i Åpenbaringen 20
Da kan vi gå til Åp 20,11-15: Deretter så jeg en stor, hvit trone og Ham som satt på den. Jorden og Himmelen flyktet for Hans åsyn. Og det ble ikke funnet noe sted for dem. Jeg så de døde, små og store, stå innfor Gud, og bøker ble åpnet. En annen bok ble åpnet, Livets bok. Og de døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. Havet ga fra seg de døde som var i det, og Døden og Dødsriket ga tilbake de døde som var i dem. Og de ble dømt, hver etter sine gjerninger. Deretter ble Døden og Dødsriket kastet i ildsjøen. Dette er den annen død. Hver den som ikke ble funnet innskrevet i Livets bok, ble kastet i ildsjøen.
Johannes så en stor, hvit trone og én som satt på den. Hvem er det som sitter på tronen? Dersom dette er en parallell til det som beskrives av Daniel i kapittel 7 fra vers 10, er det Den Gamle av dage, Gud Fader som sitter på tronen. I Joh 5,22 leser vi: Far dømmer ingen, men Han har overgitt hele dommen til Sønnen
Gud Far har overlatt til Sønnen å dømme levende og døde, slik Peter sier til Kornelius og hans husfolk: Han påla oss å forkynne for folket og å vitne at det er Han som av Gud er bestemt til å være dommer over levende og døde, Apg 10,42.
Den tre-enige Gud sitter på tronen, og Sønnen er dommeren. «Den Mannen som Gud har innsatt», som vi leste innledningsvis.
Dommen finner sted etter tusenårsriket. Jorden og himmelen flyktet for hans åsyn som satt på tronen og det ble ikke funnet noe sted for dem.
Det kan ut fra dette se ut som dommen ved Den store hvite trone, skjer et sted mellom himmelen og jorden
Hvem blir så dømt ved Den store hvite trone? De som står innfor denne tronen er de som omtales i Åpenbaringen 20,5: Men de andre døde ble ikke levende før de 1000 år var omme. Den første oppstandelsen, livets oppstandelse har allerede funnet sted. Kristus, førstegrøden, sto opp Påskemorgen. Han er garantisten for vår oppstandelse når han kommer i skyen for å hente sin brud. Siste del av livets oppstandelse finner sted etter den store trengsel, i forbindelse med Kristi andre komme.
Hva er den annen død?
Nå er det dommens oppstandelse som finner sted. De som den annen død har makt over.
Bibelen lar oss forstå at alle mennesker én dag skal oppstå. Både rettferdige og urettferdige. Jesus sier i Johannes 5,28-29: Undre dere ikke over dette. For den timen kommer da alle som er i gravene, skal høre Hans røst og komme fram – til livets oppstandelse de som har gjort godt, og til dommens oppstandelse de som har gjort ondt.
Når bibelen sier at havet ga fra seg de døde som var i det, og døden og dødsriket like så, forstår jeg det slik at de står opp med legemer. Vers 15 sier at de som ikke ble funnet innskrevet i Livets bok ble kastet i ildsjøen, som er den andre død. Bibelen beskriver fortapelsen som et sted med evig pine. Om de fortapte ikke står opp med legemer, vil fortapelsen kun være en sjelelig pine, en slags sjelevånde. Ildsjøen er et sted, ikke en tilstand.
Dommen ved Den store hvite trone er ikke for å avgjøre om de som står der skal bli frelst eller ikke. Alle de frelste er allerede i herligheten. Det skjedde før 1000 – årsriket, i livets oppstandelse. De har allerede nådd fullendelsen.
Ved denne tronen dømmes de ufrelstes gjerninger. «De døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger.» Det er grader av straff ved den store hvite trone. Men alle vil dømmes til den annen død. Den første død er det fysiske død som kom inn verden ved syndefallet. Den annen død er ildsjøen. Den endelige konsekvens av syndefallet. En evig adskillelse f Gud.
Det står at Livets bok blir åpnet. Jeg tror dette blir gjort for å bekrefte dommen, ikke fordi noen blir erklært rettferdige ved denne domstolen. For ingen blir rettferdiggjort ved gjerninger.
Den nye himmel og den nye jord
Åpenbaringen 21 begynner med at Johannes skriver: Jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte, og havet er ikke mer.
I Det gamle testamentet er det Messianske riket det profetiske høydepunktet. I Det nye testamentets profetiske perspektiv er Den nye verden dette høydepunktet.
Gud skaper en ny himmel og en ny jord av en verden i brann: Men de himler og den jord som er nå, blir ved det samme Guds Ord spart til ilden ved tiden for de ugudelige menneskers dom og fortapelse. (2 Pet 3,7)
Men etter Hans løfte ser vi fram til nye himler og en ny jord, der rettferdighet bor. (2 Pet 3,13)
Det blir en kvalitativt ny virkelighet. Vi har nådd fullendelsen: Men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, ta slutt. (1 Kor 13,10) For nå ser vi i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg erkjenne fullt ut slik som jeg også fullt ut er kjent. (1 Kor 13,12)
Guds bolig er hos menneskene (21,3). Når Johannes skriver de skal være Hans folk (21,3) bruker han flertallsformen av folk, [laoi autou], for å understreke at dette gjelder alle folk. Tårer, død, sorg og smerte er forbi. Alt er nytt.
For tredje gang hørte Johannes ropet: Det er skjedd! (21,6) Første gang var da han sto ved korset og hørte Jesus rope: Det er fullbrakt! (Joh 19,30) Andre gang var da engelen tømte den sjuende vredesskålen: […] og en høy røst kom ut fra tempelet i Himmelen, fra tronen, og sa: Det er skjedd! (Åp 16,17) Alle som tørster, kan drikke av kilden med det levende vann. Alle her er frelst av nåde.
Det nye Jerusalem
En av de sju englene som hadde de sju skålene fylt med de siste sju plagene, kom deretter til meg, talte med meg og sa: «Kom, jeg skal vise deg bruden, Lammets hustru.» I ånden førte han meg av sted til et stort og høyt fjell, og viste meg Den store byen, Det hellige Jerusalem, som stiger ned fra Himmelen, fra Gud, (Åp 21,9–10).
Bibelen beskriver to Jerusalem, det jordiske Jerusalem og det himmelske Jerusalem. På hebraisk Yerushalayim Shel Matta – Jerusalem det lavere, og Yerushalayim Shel Ma’alah – Jerusalem det øvre. Nå er tiden inne til at dette Yerushalayim Shel Ma’alah – Jerusalem det øvre, det himmelske Jerusalem skal komme ned på jorden. Det var dette himmelske Jerusalem Abraham så fram til: For han ventet på byen, den som har grunnvollene, den by som har Gud til bygningsmann og skaper, (Heb 11,10). Og det er dette Jerusalem vi som troens folk, i åndelig forstand, allerede er kommet til: «Men dere er kommet til Sions berg og Den levende guds by.»
Hvordan blir livet i den nye verden?
Det er ikke lett å beskrive ”det øyet ikke har sett, og det øre ikke har hørt, det som heller ikke kom opp i menneskets hjerte, det som Gud har forberedt for dem som elsker Ham», som Paulus sier i 1 Kor 2,9. Men bibelen lar oss forstå at det blir et fantastisk sted.
Et liv i fellesskap med Jesus:
Elskede, nå er vi Guds barn. Og det er ennå ikke blitt åpenbart hva vi skal bli, men vi vet at når Han blir åpenbart, skal vi bli lik Ham, for vi skal se Ham som Han er, (1 Joh 3,2).
Et liv i hvile:
Så hørte jeg en røst fra Himmelen si til meg: «Skriv: Salige er de døde som dør i Herren fra nå av.» «Ja», sier Ånden, «slik at de får hvile fra sitt strev, og deres gjerninger følger med dem», (Åp 14,13).
Et liv i glede:
Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere bli åpenbart med Ham i herlighet, (Kol 3,4).
Et liv i tilbedelse:
Etter dette hørte jeg en kraftig røst av en stor skare i Himmelen, som sa: «Halleluja! Frelsen og æren og prisen og makten tilhører Herren, vår Gud! (Åp 19,1).
Nå er det ikke lenger du og jeg som står i sentrum. Det er ikke vi som er hovedpersonene. Her er det ikke lenger YOU-tube, «følgere», «likes» eller ”selfies”. Nå handler alt om Lammet som har seiret og kjøpt oss til Gud med sitt blod. I all evighet!
«Velsignelsen og æren og prisen og makten tilhører Ham som sitter på tronen, og Lammet i all evighet!» (Åp 5,13).