Jeg skal tale om Antikrist. Og jeg tror det er like greit at jeg begynner med slutten. Guds seier over han som gjennom hele menneskehetens historie har stått imot Gud og forført og ødelagt. For selv om Antikrist åpenbares ved denne tidsalders ende, har han vært virksom i hele menneskehetens historie. Det endelige oppgjøret skjer når Messias kommer på den hvite hesten og fortærer dyret med pusten fra sin munn. De to første som havner i ildsjøen er Antikrist og Den falske profet. Det skjer før tusenårsriket.
Da ble dyret fanget, og sammen med ham den falske profet som gjorde tegn framfor ham. Med disse tegnene hadde han forført dem som hadde tatt imot dyrets merke, og dem som tilba hans bilde. Disse to ble kastet levende ned i ildsjøen som brenner med svovel. (Åp 19,20).
Hva er Antikrist?
Det er bare i Johannes-brevene vi møter betegnelsen «Antikrist». Der møter vi den fem ganger og med tre ulike betydninger. Ifølge 1. Johannes brev vil Antikrist komme i den siste time: Dere barn! Det er den siste time! Slik som dere har hørt at Antikristen kommer, er det allerede nå kommet mange Antikrister. Av dette vet vi at det er den siste time. (1 Joh 2,18)
I 1. Johannes brev 2 heter det at den som fornekter at Jesus er Kristus, er Antikristen: Hvem er løgneren uten den som fornekter at Jesus er Kristus? Han er Antikristen, han som fornekter Faderen og Sønnen. (1 Joh 2,22)
Antikrist er også en ånd. Det karakteristiske vil være at man ikke bekjenner at Jesus er Kristus kommet i kjød: Hver ånd som ikke bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er ikke av Gud. Dette er Antikristens ånd, som dere har hørt skal komme, og som allerede nå er i verden. (1 Joh 4,3)
Den som ikke bekjenner at Jesus er kommet i kjød, kalles forføreren og Antikristen: For mange forførere er gått ut i verden, slike som ikke bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod. Han er forføreren og Antikristen. (2 Joh 7)
Antikrist er med andre ord en person, et system av flere antikrister og en åndsmakt. Hovedtyngden i Johannes’ definisjon av Antikrist er av læremessig karakter: fornektelsen av at Jesus er Kristus kommet i kjøtt og blod. Johannes knytter Antikrist til den tiden han selv levde i. Og derfor også til den tiden vi lever i. For vi lever også i den siste time i profetisk betydning.
Hva innebærer Antikrists kamp mot Israel?
Du finner sporene av Antikrist, Anti-Kristus, gjennom hele menneskehetens historie. La oss gå til begynnelsen, til Edens hage. Adam og Eva hadde gjort imot Guds vilje. Syndefallet var et faktum. Konsekvensene kjenner vi så altfor godt. Nå beskrives betingelsene menneskene skulle lever under. Jorden forbannet. Arbeid og slit. Smertefulle fødsler.
Så kommer høydepunktet: Løfte om seier gjennom kvinnens sæd. Det er en klar profeti om jomfrufødselen. Men det er også en profeti om kamp mellom kvinnens Ætt, det vil si Kristus, og satans ætt, det vil si Anti-Kristus. Jeg setter fiendskap mellom deg og kvinnen, og mellom din ætt og hennes Ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse Hans hæl. 1 Mos 3,14 Denne kampen ser vi sporene av gjennom hele Bibelen. Ondskapen kom inn i verden og trengte igjennom til alle mennesker, som Paulus skriver i Romerbrevet 5,12. Men djevelens aggresjon retter seg først og frem mot det folket Gud har utvalgt for å realisere profetien fra Endens hage. Vi ser antikristens ånd i virksomhet for å utrydde det folket Kristus skulle komme fra. Vi kan gjerne kalle det Antikrists kamp mot folket, jødefolket
Ett av de mest skremmende utslag av denne kampen møter vi i Faraos befaling i 2 Mosebok 1: Og kongen i Egypt sa til de hebraiske jordmødrene – den ene av dem hette Sjifra og den andre Pua: Når dere hjelper de hebraiske kvinnene til å føde, så skal dere se etter i fødestolen. Er det da en gutt, skal dere drepe ham, er det en pike, kan hun få leve. Men jordmødrene fryktet Gud, de gjorde ikke som kongen i Egypt bød dem, men lot guttebarna leve.
Vi husker resten av historien. Moses ble født og etter tre måneder ble han lagt i en kurv på Nilsen. Der fant Faraos datter ham. Folkets framtidige leder ble reddet. Hele jødefolkets historie er fortellingen om hvordan djevelen, Antikrist gjør hva han kan for å stanse profetien om Messias. Kvinnens sæd som skulle knuse slangens hode.
Fristelsen til å bli assimilert av folkene omkring i det landet de hadde inntatt. Erobringene fra, Assyrerne, Babylonerne, Perserne, Alexandrinerne, Ptolemeerne, Seleuciderne og Romerne ville ha utslettet ethvert folk. Det skjedde da også. Men Jødefolket overlevde. De kom tilbake fra fangenskapene. Da kom det neste forsøket på å gjøre profetien til intet
Vi leser i Matteus 2,16-18: Da Herodes så at han var blitt narret av vismennene, ble han meget vred. Han sendte folk og lot drepe alle guttebarn i Betlehem og alle bygdene i omegnen, de som var to år eller yngre, i samsvar med det han hadde fått vite av vismennene om tiden. Da ble det oppfylt som er talt ved profeten Jeremia, som sier: 18En røst ble hørt i Rama, gråt og stor klage. Rakel gråt over sine barn og ville ikke la seg trøste, for de er ikke mer.
Enda en gang gikk det ut over barna. Det er som om Antikrist i alle generasjoner vil forsøke å utslette neste generasjon. Det opplever vi også i dag. Den gangen brukte Antikrist Herodes den grusomme for å stanse Guds plan. Men han mislyktes. Jesus ble reddet takket være lydige foreldre.
Det siste forsøket fra djevelens side skjedde på Golgata. Men i stedet for å tilintetgjøre profetien fra Edens hage, ble seieren et evig faktum gjennom Sønnens lydighet mot Fars vilje: Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset. Kol 2,15
Din om min frelse ble for alltid sikret og våre synder tilgitt: 14: Også dere var døde ved deres overtredelser og uomskårne kjød. Men Gud gjorde dere levende sammen med Kristus, idet han tilga oss alle våre overtredelser.
Hva betyr det at Antikrist kjemper mot troens folk?
Johannes skrev at Antikrist vil fornekte at Jesus er Guds Sønn kommet som menneske. Med andre ord selve inkarnasjonen. Det første store angrepet mot den kristne kirke i de to første århundrer var nettopp av læremessig karakter. Den kom gjennom den filosofiske retningen vi kaller Gnostisismen. De mente det var umulig å blande ånd og materie, og forkastet at Gud ble menneske. Gud er ånd og mennesket er materie, hevdet de. Derfor er det umulig at Jesus både kan være sann Gud og sant menneske. Det går med andre ord rett inn i Johannes definisjon av Antikrist.
Gnostikerne påsto at Kristus, da han var på jorden ikke hadde en virkelig, naturlig kropp. Han så bare ut som et menneske. Noen hevdet at Jesus var et vanlig menneske, og da han ble døpt av Johannes kom en guddommelig kraft ned over ham og han ble «adoptert» som Guds Sønn. Andre mente at Jesus var sann Gud og sant menneske, men at det var snakk om to ulike personer som levde side om side i den samme kroppen. Da Jesus døde var det kun den menneskelige naturen som ble korsfestet, mens den guddommelige personen levde videre.
To hundre år tok det å få på plass den læren vi i dag har om Jesus Kristus. Du finner den klart og tydelig formulert i den nikenske trosbekjennelse.
«Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved han er alt blitt skapt. For oss mennesker og til vår frelse steg han ned fra himmelen, og ved Den hellige ånd og av jomfru Maria ble han menneske av kjøtt og blod. Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, oppstod den tredje dag etter Skriftene og fór opp til himmelen, sitter ved Faderens høyre hånd, skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og hans rike skal være uten ende.»
Og til det sier vi: Amen og Halleluja! Vi tror på den tre-enige Gud!
Når Paulus skriver sitt andre brev til Tessalonikerne, er Jesu gjenkomst for å hente sin menighet det store temaet. Tessalonikerne hadde blitt brakt ut av fatning og rystet av et rykte om at Kristi dag, dagen da Jesus vil hente sin menighet allerede var kommet, og at de troende i Tessaloniki ikke var blitt med. Nå lå Herrens dag, den store og fryktinngytende foran.
Fra vers 3 gir Paulus oss viktig informasjon om Antikrist, både hva som skal skje før han kommer og flere av navnene som karakteriseres denne personen og tiden når han kommer.
Først må frafallet komme
Det er spesielt to uttrykk eller begrep som beskrives. Det første er frafallet: For den dagen kommer ikke uten at frafallet først er kommet. (2 Tess 2,3)
Det greske ordet som er oversatt med frafall, er apostasia, og kan oversettes med «frafall», «opprør», «forlate» eller «avreise». Det vil altså skje et frafall før den dagen kommer. Man tolker det som vil skje ut fra hvordan man forstår dette apostasia. Om du vil se nærmere på de ulike tolkningene, henviser jeg til min bok Jesus kommer igjen. Her tar jeg bare mitt syn.
I 2 Tim 3 skriver Paulus om vanskelige tider. Vanskelige tider. Hva er det? Paulus nevner en rekke synder og laster når han fortsetter, og han avslutter med: «slike som elsker lysten høyere enn de elsker Gud. De har en ytre form for gudsfrykt, men fornekter dens kraft.»
Det virker som han beskriver forhold innad blant mennesker som kaller seg troende. Når vi leser at det skal komme vanskelige tider, vil vi kanskje ved første øyekast tenke at det er forfølgelsen fra verden som gjør det vanskelig å være en kristen. Men det er ikke det Paulus beskriver her. Her er det ikke presset utenfra som gjør det vanskelig. Her har verden kommet inn i menigheten. Frafallet fra en kristen livsførsel har kommet inn blant de troende. Det Bibelen sier at vi skal legge av og legge fra oss, har blitt akseptert og normalisert. Den ytre formen er på plass, men kraften mangler.
Det som gjør tiden vanskelig, er at man ikke lenger vet hva som er svart og hva som er hvitt. Synd som begrep er fjernet, men synden lever i beste velgående. Verden er kommet inn i menigheten. Vi settes under press for å gå bort fra det Bibelen sier. Vi kalles fundamentalister. Ekstreme kristne uten medfølelse for minoriteter. Homofobe. Kjærlighetsløse. Det er det som gjør det vanskelig. Veldig vanskelig.
Endetiden vil preges av forførelse og frafall. Først vil det skje er undergravingsvirksomhet, et frafall, så vil fortapelsens sønn stå fram.
Hva er det som holder igjen?
I 2. Tessalonikerbrev kapittel 2 står det i vers 6 og 7: Nå vet dere hva som holder igjen, for at han kan bli åpenbart i sin egen tid. For lovløs- hetens hemmelighet er allerede nå i virksomhet. Det er bare det at den som nå holder igjen, skal bli tatt bort.
Hva eller hvem er det som holder igjen?
Det sentrale ordet er: katecho som betyr «å holde tilbake», «forhindre», «holde fast» eller «ha makten over».Det har vært mange tolkninger av dette avsnittet, og forståelsen av hva eller hvem som holder igjen har vært mange. For en detaljert utledning må jeg igjen henvise til min bok.
Det som holder tilbake er Den Hellige Ånd og den kristne menighet. Eller rettere sagt Den Hellige Ånd boende i den kristne menighet. Denne tidsalder er på en særlig måte Den Hellige Ånds tidsalder. Etter at Den Hellige Ånd kom på pinsedagen og tok bolig i de troende, har Han vært virksom på en måte som er annerledes enn noen gang tidligere.
Menighetens tidshusholdning begynte da Ånden kom på pinsedagen, og vil avsluttes med at Den Hellige Ånd og den kristne menighet blir tatt ut av veien i menighetens bortrykkelse. Selv om Den Hellige Ånd er allestedsnærværende som en del av den treenige Gud, vil Hans unike relasjon med menneskene opphøre når menigheten hentes.
Ut fra dette synet kan ikke den lovløse stå fram i egen person før menigheten er borte fra jorden. Menigheten er lys og salt og en bevarende faktor her i verden. Den skal hindre forråtnelse.
Den Hellige Ånd har nå en helt spesiell tjeneste i verden. Han skal overbevise om synd, rettferdighet og dom (Joh 16,8). Dette gjør Han alene. I tillegg bor Ånden i enhver troende. Dermed er menigheten og den enkelte troende også en del av denne makt som hindrer den lovløse fra å komme.
Først etter at menigheten har forlatt denne jord, vil syndens menneske, fortapelsens sønn, han som står imot og opphøyer seg over alt som kalles Gud, komme fram på arenaen.
Antikrist forfører Israel
Tiden vi lever i har i generasjoner vært preget av menneskenes ønske om å bygge en verden uten Gud. I dag ser vi det tydelige enn noensinne. Ikke minst politisk gjennom arbeidet for å etablere en felles verdensorden, en «Global rekonstruksjon» som tidligere assisterende generalsekretær i FN, Robert Muller kalte det. «Vi må bevege oss så hurtig som mulig mot en «én-verden-regjering; en én-verden-religion; under en én-verden-leder».
Han fulgte opp visjonen til Winston Churchill fra 1947, som sa: «Organiseringen av en autoritativ, allmektig verdensorden, er det endelige målet vi alle må streve mot. Uten at en effektiv, overbyggende verdensregjering kan etableres og raskt komme i funksjon, er utsikten til fred og menneskelig framgang mørk og tvilsom.»
Vi fikk et slikt organ i og med FN og verdens land overfører villig mer og mer makt til denne «verdensregjeringen.» Selv om den har dokumentert sin manglende evne til å løse konflikter. Når det gjelder Israel og midtøsten har FN vært med å øke problemet heller enn å bringe løsninger. Men vi har fått mer.
Det begynner å bli en del år siden Romatraktaten ble undertegnet 25 mars 1957. Det som begynte som et markedssamarbeid mellom noen av Europas land, er i dag en union der mer og mer avgjøres i Bruxelles. Også for Norge som ikke formelt er medlem.
Paul Henry Spaak, den tidligere statsministeren i Belgia og en av arkitektene bak det europeiske samarbeidet, var visjonær da han slo fast: «Vi vil ikke ha enda en komité, vi har altfor mange allerede. Det vi vil ha er en mann av tilstrekkelig støpning til å få tillit og troskap fra alle mennesker, og som kan løfte oss ut av det økonomiske diket vi er sunket ned i.» Og han fortsatte: «Send oss en slik mann, enten han er en gud eller en djevel, og vi skal ta imot ham.»
Vær sikker. Denne mannen vil komme, og han vil være en djevel.
Han dukker for alvor opp i Åp 13,1-8: Og jeg så et dyr stige opp av havet. Det hadde ti horn og sju hoder. På sine horn hadde det ti kroner. Og på sine hoder hadde det spottenavn. Dyret som jeg så, lignet en leopard, og det hadde føtter som en bjørn, og munnen var som munnen på en løve. Og dragen ga det sin kraft og sin trone og stor makt. Og jeg så et av dyrets hoder likesom såret til døden, men det dødelige såret ble legt. Og all jorden undret seg og fulgte etter dyret. De tilba dragen, fordi den hadde gitt dyret makt. Og de tilba dyret og sa: Hvem er lik dyret og hvem kan stride mot det? Det ble gitt det en munn som talte store og bespottelige ord. Og det ble gitt det makt til å holde på i førtito måneder. Det åpnet sin munn til spott mot Gud – til å spotte hans navn og bolig og dem som bor i himmelen. Og det ble gitt det å føre krig mot de hellige og seire over dem. Det ble gitt det makt over hver stamme og hvert folk og hvert tungemål og hvert folkeslag.
Det utvirker at det blir gitt alle, små og store, rike og fattige, frie og treller, et merke i sin høyre hånd eller på sin panne, og at ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket: dyrets navn eller tallet for dets navn. Heri består visdommen. Den som har forstand, la ham regne ut dyrets tall! For det er et menneskes tall. Og dets tall er seks hundre og sekstiseks. (Åp 13,16-18)
For en nærmere gjennomgang av disse versene, må jeg få vise til boken Jesus kommer igjen.
Slangens sæd, Antikrist lyktes ikke å utslette folket da han gjennom Farao ville drepe alle jødiske guttebarn. Han greide heller ikke å utslette folket da fiendtlige imperier erobret landet. Og han greide ikke gjennom Herodes den grusomme å hindre kvinnens sæd, Jesus Kristus i å bli født som sant menneske. Vil han lykkes til slutt, ved å utslette det folket som skal ta imot Messias når han kommer tilbake?
I sin tale på Oljeberget slik vi finner den nedtegnet hos Matteus, Markus og Lukas advarer Jesus mot falske Messiaser. For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for å føre også de utvalgte vill, om det var mulig. Se, jeg har sagt dere det på forhånd. (Matt 24,24). «De utvalgte» er, så langt jeg forstår, de utvalgte av Israel. Dette vil skje når trengselstiden, Daniels syttiende åruke starter.
Satan har en viss makt. Men han har ikke all makt. Det er bare Kristus som er gitt all makt. Gud er på tronen hele tiden. Det er Lammet som bryter seglene og som styrer utviklingen.
Om man vil se hvordan Antikrist i denne tidsalders ende vil forsøke å knekke Israel og dermed hindre Messias i å komme tilbake til sitt folk, må vi gå til Daniels bok kapittel 7:
Etter dette fikk jeg i mine nattlige syner se et fjerde dyr, fryktelig og forferdelig og overmåte sterkt. Det hadde store tenner av jern og åt og knuste, og det som ble tilbake, tråkket det ned med føttene. Det var annerledes enn alle de dyrene som var før det, og det hadde ti horn. Jeg ga nøye akt på hornene. Da fikk jeg se et annet lite horn som skjøt opp mellom dem, og tre av de første hornene ble rykket opp for å gi plass til det. Og se, dette hornet hadde øyne som menneskeøyne, og en munn som talte store ord. (Dan 7,7-8).
Daniel så et lite horn trenge seg fram fra det fjerde dyret. Det beskrives nærmere i vers 24 og 25:
De ti hornene betyr at det av dette riket skal oppstå ti konger. Og etter dem skal det oppstå en annen konge, som skal være annerledes enn de foregående. Han skal underkue tre konger. Han skal tale ord mot Den Høyeste og undertrykke Den Høyestes hellige, og tenke på å forandre tider og lov. Og de skal overgis i hans hånd for én tid og tider og en halv tid.
Jesus sier noe i Joh 5,43 som peker på det som nå vil skje: Jeg er kommet i min Fars navn, og dere tar ikke imot meg. Kommer en annen i sitt eget navn, ham vil dere ta imot! Ved list og forførelser vil Antikrist lykkes i å gjøre en fredsavtale med Israel. Han treffer dem på det punktet der deres behov er størst – behovet for fred. Det folket som til alle tider er blitt forfulgt og som siden den moderne staten ble opprettet i 1948 ikke har opplevd annet enn krig, lar seg lure. Israel inngår en fredspakt med Antikrist.
Folket til en fyrste som kommer skal ødelegge byen og helligdommen. Det skjedde i år 63. Folket var Romerne. Fra dette folket skal det komme en fyrste som inngår pakten. Israels ledere gleder seg over fredspakten, men Gud kaller det en pakt med døden og dødsriket.
Daniel konstaterer hva som vil skje når fredspakten etter 3,5 år brytes: I én uke skal han stadfeste en pakt med de mange. Midt i uken skal han bringe matoffer og slaktoffer til å opphøre. På styggedommens vinger skal ødeleggeren komme, og det inntil tilintetgjørelse og fast besluttet straffedom strømmer ned over den som volder ødeleggelsen, (Dan 9,27).
Antikrist har nådd kulminasjonen av sin karriere. Han sitter i tempelet i Jerusalem og mottar tilbedelse fra nesten hele verden. Daniel sier i 9, 27 at Antikrist skal inngå en pakt med de mange. Ikke med alle. De som ikke ville bøye kne for Dyrets bilde har flyktet ut av Jerusalem.
Da kommer siste fase av fiendskapet mellom kvinnens sæd og slangens sæd.
Messias komme med frelse
Antikrists armeer har samlet seg ved Harmageddon og marsjert mot Jerusalem. Etter hard motstand har de inntatt den. Israels fiender er fast bestemt på å utslette dette folket en gang for alle.
Selv om noen blir igjen i Jerusalem, har nasjonens ledere sammen med mange av folket flyktet sør-øst over og søkt tilflukt i det sørlige Jordan, i Bosra. Antikrist får nesten verdensmakt. Men det er et område han ikke har makt over. Bosra, Edom, Maab og Ammons barn. Der søker de som flykter fra Antikrist sin tilflukt. De finner et sted som er gjort i stand av Gud.
Med Antikrist og hans hær klare til å avslutte oppdraget, beskriver Profeten Hosea at Israel der omvender seg til Gud:
Jeg vender igjen tilbake til Mitt sted inntil de erkjenner sin skyld og søker Mitt ansikt. I sin trengsel skal de ivrig søke Meg. … Kom og la oss vende om til Herren! For Han har revet i stykker, men Han skal også lege oss. Han slo, men Han skal også forbinde oss. Han skal gjøre oss levende etter to dager. På den tredje dag skal Han reise oss opp, så vi skal leve for Hans ansikt. La oss kjenne, ja, la oss jage etter å lære Herren å kjenne. Like visst som morgenrøden skal Han komme. Han kommer til oss som regnet, som senregnet som vanner jorden», (Hos 5,15; 6,1-3)
Kampen går mot sin avslutning, og nå kan ikke Israel lenger sette sin lit til sin militære kapasitet. De står ved kanten av nasjonal utslettelse. Da bekjenner de sin nasjonale synd og roper til Gud om frelse. Når Israel bønnfaller Messias om å komme tilbake, vil ikke dette være begrenset til de jødene som befinner seg i Bosra. Også dem som er igjen i Jerusalem være med. Gud utøser over sitt folk nådens og bønnens ånd. De ser opp til ham som de har gjennomboret og sørger bittert.
Profeten Jesaia 63,1 beskriver helten fra Bosra: Hvem er han som kommer fra Edom, i røde klær fra Bosra, så prektig i sin kledning der han skrider fram i sin store kraft? – Det er jeg, jeg som taler rettferdighet, som er mektig til å frelse.
Messias – kvinnens sæd, Jesus Kristus kommer nå tilbake, beseirer Antikrist og frelser Israel fra utryddelse. Striden er over på et millisekund for seieren ble vunnet på Golgata. Sverdet går ut av Kristi munn og rammer Antikrist. Sammen med hans propagandaminister, den falske profet kastes han i ildsjøen som brenner med svovel.
Konklusjon
Hvorfor lar bibelen oss få vite alt dette?
For at vi skal være våkne og ikke la oss fylles av den ånd som baner veien for Antikrist. Vi skal la oss fylle av den Hellige Ånd som roper «Kom Herre Jesus». Den Ånd som herliggjør Jesus. Vi vil gå vår frelser i møte. Må han bevare oss fra de destruktive krefter i tiden.