Navnet Bibelen kommer av den latinske termen biblia, bøker, som igjen kommer av gresk biblia, flertall av biblion, liten bok (dimin. av biblas, bok, skrift). Den består av 66 forskjellige skrifter, skrevet av 40 forfattere, og i løpet av et tidsrom på 1500 år. Allikevel bærer den et overnaturlig stempel av enhet og plan. 2.Pet 1,19-21; 2.Tim 3,16.
1.DET GAMLE TESTAMENTE
1.1.Språket
GT er Israels nasjonallitteratur. Israels historie og religion, rettsoppfatning, etikk, psykologi osv.
Skrevet på hebraisk (unntatt Esra 4,8-6,18; 7,12-26 og Daniel 2,4-7,28; samt Jeremias 10 som er skrevet på arameisk). Den eldste skriftform, den såkalte gammelkanaeiske, senere erstattet av kvadratskriften.
1.2.Massoretene
Hebraisk er en konsonantskrift. Det massoretiske system fra 7 e. Kr. og fremover. Skoler eller kretser av jødiske lærde, filologer og teologer som skapte et vokalisasjon og accentsystem og utga og samlet skriften slik vi har den i dag. Massoretene bygde på muntlig tradisjon i bestemmelsen av sitt system.
I enkelte ord skiller den gamle konsonantteksten seg fra måten ordet ble uttalt på. Konsonantteksten var hellig og de forandret ikke denne, men satte til vokalene fra det ordet de selv ville ha lest. Konsonantteksten ble kalt ketib, "det skrevne", vokalteksten ble kalt gere, "det leste".
1.3.Håndskrifter, utgaver, oversettelser
De håndskrifter vi har tilhører den massoretiske tekst-gruppen (med unntak av Qumranfunnene). Bare en del fragmenter er eldre enn 900 e. Kr. De utslitte rullene ble plassert i synagogens skattkammer, og nye ble skrevet av med pinlig nøyaktighet. Den massoretiske teksten hviler på uforandret tradisjon fra 2. århundre f. Kr. eller tidligere. Ruller av pergament avløste papyrus.
De eldste hebraiske håndskrifter er Aleppokodexen fra Syria fra begynnelsen av 900 e. Kr., og Leningradkodex fra 1008 e. Kr. og en profetkodex fra karaitersynagogen i Kairo fra 895, samt en håndskrift til Mosebøkene, oppbevart i British Museum i London.
De eldste trykte utgaver, som er jødiske, er en av Salmene fra 1477 og av hele GT i Soncino 1488. Den første kristne utgaven er den hebraiske teksten i kardinal Ximenes' polyglottbibel trykt i Alecala, også kalt "Complutenserpolyglotten" (1514-17). (En polyglott er en Bibel med flere oversettelser/språk ved siden av hverandre)
Ytterst betydningsfulle er også de gamle oversettelsene av GT. Som den eldste av disse regnes de arameiske targumene (av targum = tolkning). Allerede på 500-tallet f. Kr. begynte arameisk å trenge frem på bekostning av hebraisk, og det siste døde til sist ut som talespråk. Det ble bare brukt som gudstjenestespråk, kodifisert i skriften. Først omkring 200 f. Kr. var denne prosessen nærmest slutt, og ved vår tidsregnings begynnelse, var arameisk den eneste talte og alminnelig forståtte dialekten. Derfor måtte de hellige skriftene til gudstjenestebruk oversettes til arameisk. Dette skjedde til å begynne med muntlig "på sparket", inntil oversettelsene litt etter litt kom i skriftlig form. På denne måten oppsto targumene. Disse er naturlig nok ikke ordrette oversettelser men nærmest parafraser.
For de gresktalende diasporajødene ble det også tidlig nødvendig med en oversettelse til gresk. Denne greske utgaven av GT kalles for Septuaginta (LXX) fordi sytti lærde, etter det historien foteller var opptatt med oversettelsesarbeidet. Dette skjedde i Alexandria omkring 200 f. Kr. Den går delvis tilbake på dårligere teksttyper enn den massoretiske. Gjennomgått en kristen bearbeiding. Sitat fra GT i NT gjøres som regel fra LXX.
2.DET NYE TESTAMENTE
2.1.Språket
NT er i sin helhet skrevet på gresk. Deler av teksten har tegn som tyder på innflytelse fra arameisk, og kan være spor av et tospråklig miljø. NT's gresk er den såkalte koinè, det alminnelige språket som ble talt ved vår tidsregnings begynnels.
Paulus har en meget original stil. Grunnen til dette er at det han vil gi uttrykk for er av en slik beskaffenhet at det nødvendiggjør en viss nyskapelse med hensyn til det språkligstilistiske. Markus er skrevet på et enkelt, folkelig språk. Den typiske greske periodebygning savnes, og de ulike setningene bindes sammen med det enkle unyanserte "og". Videre forekommer det mange hebraiske lånord. Matteus strever mot et mere gresk stilideal. Lukas er preget av en forfatter som har et skolert gresk øre. Hebreerbrevet er skrevet på meget god gresk, likeledes Jakob og 1.Peter. Johannes´ evangelium og brever har sin egen meditative stil. Åpenbaringen har mere et omgangsspråk.
2.2.Teksthistorie, oversettelser
Det finnes et forholdsvis stort håndskriftsmateriale til NT.
2.2.1.Et femtitalls papyruser av hvilke de viktigste og mest omfattende er de såkalte Chester-Beattypapyrusene, som ble publisert i 1933-36 og består av fragment dels til evangeliene, dels til de paulinske brev, dels til Åpenbaringsboken. Deres betydning ligger i deres omfang (anselige deler av NT), og i deres alder. Gjennom dem har vi fått en tekst som er 100-150 år eldre enn de eldste pergamentkodeks vi har.
I 1956 oppdaget man i Bodmerbiblioteket i Geneve en papyrus som inneholdt Johannesevangeliet skrevet omkring 200 (Papyrus Bodmer II). Et lite fragment til Johannes (Rylands papyrus 457), vårt eldste manuskript til NT er fra begynnelsen av 100-tallet.
2.2.2.Pergamentkodex. Disse er dels majuskler eller uncialer, (skrevet med store bokstaver), dels minuskler (skrevet med små bokstaver). De siste begynte man å bruke på 800-tallet og trengte fra 1000-tallet helt tilbake majusklene. En del av majusklene består av evangeliehåndskrifter, en del såkalte apostolhåndskrifter. (Apg, brevene og Åpenbaringen). De viktigste majusklene er Codex Vaticanus (300-tallet, i Vatikan-biblioteket) og Codex Sinaiticus (300-tallet, "Sinaiboken" etter stedet den ble funnet. (Befinner seg nå i London)). Dernest kommer Codex Alexandrinus (400-tallet) og Codex Bezæ Cantabrigiensis (500-tallet, Paulusbrevene). Av majuskler er det omkring 240.
Av minusklene som teller omkring 2.500, inneholder bare et fåtall hele NT. I tillegg kommer de såkalte lektionariene, d.v.s. lesestykker for gudstjenestebruk.
Betydningsfulle for tekstforskningen er de gammelkirkelige oversettelsene, de gammellatinske (2. århundre) som gikk forut for Hieronymus' Vulgata, de gammelsyriske oversettelsene (2. århundre) og Peshitta, den syriske kirkens motstykke til Vulgata. Til slutt de koptiske oversettelsene (slutten av 2. århundre).
Den første trykte utgaven av Bibelen besørget Erasmus av Rotterdam. Den utkom i 1516 i Basel. Textus receptus (1633). I begynnelsen av 1800-tallet begynner tekstkritikken innenfor protestantisk forskning. Man begynner å sammenligne de ulike håndskrifter med hverandre, samt verdsette og klassifisere dem. De opprinnelige originalene er tapt. Hva vi har er avskrifter fra en tid da en mengde varianter allerede hadde oppstått, dels gjennom rene avskrivningsfeil, dels gjennom bevisste korrigereringer og tillegg. Man regner totalt med omkring 200.000 varianter.
Tekstkritikken søker, i mengden av håndskrifter, å nå frem til den tekst som kan sies å være den opprinnelige. Westcott og Horts utgave av NT ble epokegjørende. De gjennomførte en klassifikasjon av de teksttyper som forekom i håndskriftene, og på dette har forskningen kunnet bygge videre.
Variasjonen mellom de ulike håndskriftstypene er som regel fra saklig synspunkt ubetydelig. Det totale innhold i NT har ikke opplevd noen forandring gjennom den moderne tekstkritikken. Tekstkritikkens resultat innebærer også en bekreftelse av at teksten, så langt vi har kunnet trenge tilbake, i hovedsak har vært den samme gjennom tidene.
2.3.Kanonhistorien
På 200-tallet var en ganske omfattende litteratur i omløp. Etter dogmatiske synspunkter var man opptatt med en utvelgelsesprosedyre. En av de fremste årsaker til dette var faren fra gnostisismen. Gnostikerne var flittige forfattere av såkalte evangelieskrifter, som det gjaldt å undertrykke. Kanonhistorien henger derfor nøye sammen med oldkirkens dogmehistorie. Andre prinsipper ble også fulgt ved utvalget. 1) Den apostoliske autoriteten. 2) Det faktiske bruk, d.v.s. slike skrifter som var vanligst, ble foretrukket.
Den vanlige ordning er nå, om man ser bort fra Hebreerbrevet som er litt ulikt plassert i ulike variasjoner: evangeliene, Apg., Paulus' brever, de katolske brev, Åpenbaringen. Erasmus la dette til grunn for sin første utgave av den greske teksten 1516.
3.BIBELENS INSPIRASJON
Inspirasjon er en bibelsk lære, og må forstås i lyset av det Bibelen lærer. Uttrykket "innblest" i 2.Tim 3,16 henviser til Guds handling når han skaper den bibelske åpenbaring.
Selv om Gud talte "mange ganger" og "på mange måter" (Hebr.1,1) er det ferdige produkt Guds skrevne Ord. Vi må legge merke til at trykket ligger på graden mere enn metoden av inspirasjonen. Apostlene understreker i slike uttalelser som 2.Tim 3,16; 2.Pet 1,20-21; 1.Tess 2,13; 1.Kor 2,13. Mens budskapet kom på ulike måter til og gjennom Guds tjenere, står det som Guds Ord i alle deler. P.g.a.dets natur, sa Jesus at: "Skriften kan ikke gjøres ugyldig" (Joh 10,35) og at de skal oppfylles til minste detalj (Matt 5,18). Denne læren refererer selvfølgelig til orginalmanuskriptene. Inspirasjon kan ikke kreves for oversettelser og utgaver. Men graden av bevarelse er bemerkelsesverdig.
Argumentet: Fordi Jesus Kristus var Gud (Hebr 1,3; Kol 2,9) visste Han om Skriften var sann, inspirert og autorativ. Matt 5,18; Joh 10,35. Når Han talte, var det med autoritet (Matt 7,28-29) og hans ord om Skriften er sanne og endelige for alle troende (Kol 2,3).
I tillegg til dette bar de menneskelige skribenter stadig vitnesbyrd om Skriftens guddommelige karakter.
3.1.Det gamle testamente
3.1.1.Jesu vitnesbyrd
3.1.1.1.At Moses har skrevet og Gud inspirert de 5 Mosebøker. Matt 22,23-32;
(v. 24,29,31)
Mark 7,8-13; (v. 9,10)
Mark 12,26
Joh 5,46
Luk 16,29-31
Luk 24,25-27+44-45
Joh 17,17
3.1.1.2.Miraklene i GT er sanne.
SkapelsenMatt 19,4.
SyndeflodenLuk 17,27.
Sodomas ødeleggelseLuk 17,29.
Lots hustruLuk 17,32.
JonasMatt 12,40.
NaamanLuk 4,27.
3.1.1.3.Salmene og de profetiske bøker er inspirert.
Mark 12,36
Luk 4,17-21
Matt 24,15
3.1.2.Vitnesbyrdet fra skribentene
2.Mos 20,1
4.Mos 33,2
2.Sam 23,2
Jes 1,10
Esek 1,3
3.2.Det Nye Testamente
3.2.1.Jesu vitnesbyrd
Ikke et ord av NT hadde blitt skrevet da Jesus forlot jorden, men vi har Hans ord på å motta det som kom gjennom apostlene som Guds inspirerte Ord.
3.2.1.1.Han sa klart at Han ville forlate åpenbaringen ufullbyrdet.
Joh 16,12
3.2.1.2.Han lovte at denne åpenbaringen ville fullføres etter at Han hadde dratt fra dem.
3.2.1.3.Han valgte noen til å motta slik åpenbaring, og til å være Hans vitner, forkynnere og lærere etter at Han hadde dratt.
Joh 16,13; 14,26; 15,27; Apg 1,8; Matt 28,19-20; Apg 9:15-17
3.2.1.4.Da Han på forhånd visste at de skulle skrives, ga Han deres ord nøyaktig den samme autoritet som sine egne.
Matt 10,14-15
Luk 10,16
Joh 13,20
Joh 17,20
3.2.2.Vitnesbyrdet fra skribentene
2.Pet 3,15-16; Paulus' brev sidestilles med GT som Guds Ord.
1.Tim 5,18; Sitat fra Luk 10,7. Sidestilt med GT
5.Mos 25,4
Åp 22,18-19
3.3.Graden av inspirasjon
3.3.1.Jesu vitnesbyrd
Joh 10,35
Joh 8,47
Matt 5,18
3.3.2.Vitnesbyrdet fra skribentene
Moses: 2.Mos 4,10-12; 34,27
David: 2.Sam 23,2
Agur: Ordspr 30,6
Jesaia: Jes 6,5-8
Jeremias: Jer 1,7; 36,1-2
Sakarias: Sak 7,7
Bileam: 4.Mos 22,38; 23,12-16
Paulus: 1.Kor 2,13
Kristus: Joh 14,10; 8,40; 17,8; 6,63; 12,48
Judas: Jud 3,17
3.4.Konklusjon
3.4.1.Betydningen av inspirasjon
Skriften er innblest av Gud. De er Hans egne Ord.
3.4.2.Graden av inspirasjon
3.4.2.1.Ordene er ikke bare idèene. Verbalinspirasjon.
3.4.2.2.Gjelder alle deler av Bibelen. Plenarinspirasjon (ikke diktat). Den enkelte forfatters stilmessige og personlige egenart er bevart.
3.4.3.Beviset for inspirasjon
3.4.3.1.Jesu vitnesbyrd - det endelige argument.
3.4.3.2.Vitnesbyrdet til skribentene - gudfryktige menn, hevdet at de skrev Guds Ord.
4.BIBELENS UFEILBARLIGHET
4.1.Et sted å stå
Vi trenger å understreke Bibelens ufeilbarlighet av tre grunner.
4.1.1.De kristne trenger autoritet.
4.1.2.Det gir tyngde i forkynnelsen. Nylig ble det fra Western Reserve University sendt spørreskjema til 10.000 prester i 5 store kirkesamfunn i U.S.A. De fikk igjen 7.442 svar. Blant spørsmålene var dette: "Tror du at Bibelen er Guds inspirerte ord?". Dette var svakere enn å spørre "Tror du at Bibelen er uten feil?" eller "Tror du på verbalinspirasjon?".
82% av Metodistene
89% av Episkopale
81% av United Presbyterians
57% av Lutheranerne
svarte "NEI!"
Ikke til å undres over at forkynnelsen ikke har gjennomslagskraft.
4.1.3.Det er viktig p.g.a. kirkens helsetilstand.
4.2.Hva ufeilbarlig betyr
4.2.1.Noen sier at om du tror at Bibelen er uten feil, må du ta alt bokstavlig. Gud har hjerte og kanskje t.o.m. vinger (Salme 17,8). Bibelen bruker poetisk sprog, billedsprog, like såvel som vi gjør.
4.2.2.Noen sier at om du tror på Bibelens ufeilbarlighet, blir Bibelen mere viktig enn Jesus.Men Jesus sa noe annet: Matt 5,18; Joh 10,35; Matt 24,35. Om vi har et mindre syn på Bibelen, gjør vi ikke Kristus mere viktig, men mindre viktig, for vi overser Hans vitnesbyrd.
4.2.3.Noen sier at å tro at Bibelen er ufeilbarlig, gjør læresetninger viktigere enn å leve som kristen. Hvordan kan vi lære å leve uten Bibelen som rettesnor?
4.2.4.Til slutt hevder noen at fordi Bibelen er oversatt til så mange ulike språk og at disse oversettelsene er ulike, er det forkastelig å tale om Bibelens ufeilbarlighet. Ufeilbarligheten gjelder imidlertid bare originaltekstene. Tekstkritikken søker å behandle disse problemene med overlevering. B.B. Warfield hevder at vi er minst 98% sikker på at den teksten vi i dag har på grunnspråket er korrekt. Det betyr at bare 2% eller mindre av Skriften inneholder noe tekstproblemer, og ingen av disse berører noen av de store kristne læresetninger. Vi har så godt som 100% den opprinnelige tekst, såkalt autographa.
4.2.5.Hva betyr det at Bibelen er ufeilbarlig? Det betyr at Bibelen er helt og holdent sann. Det betyr at når alle fakta er kjent, så er Skriften i sine opprinnelige autographer fullt ut sann i alt den lærer, om denne forkynnelse gjelder læresetninger, historie, vitenskap, geografi, geologi eller andre områder. Hva Skriften sier, er det Gud sier og Han gjør det gjennom menneskelige redskaper, og uten feil.
6.ANDRE MÅTER Å INNDELE SKRIFTEN PÅ
6.1.Luk 24,24: Bibelens måte å inndele på
6.1.1.LovenDe fem Mosebøker
6.1.2.ProfeteneInkluderer de historiske bøker
6.1.3.SalmeneInkluderer de poetiske bøker
6.2.Luk 24,27: Den jødiske eller rabinske metoden
6.2.1.Loven
6.2.2.Profetene
6.2.3.Skriftene